Vår i falkeberget

Vandrefalken er etter min mening en av vår faunas mest facinerende skapninger. Verdens raskeste fugl, den ultimate jeger. Den lever, jakter og hekker i stupbratte fjellvegger utilgjengelig for de fleste av oss.

Jeg har fotografert denne flotte falken tidligere men litt vanskelige fotoforhold på lokaliteten har ikke gitt så spreke resultater.

Jeg var derfor ikke vanskelig å be da jeg fikk et generøst tilbud av en fotokompis om å være med til hans lokalitet. En fridag ble satt av og en trugemarsj gjennom råtten snø og bratte kneiker måtte til før vi krøp inn i kamuflasjen.

Og hvilken dag det skulle bli. Vi satt på orkesteplass på kanten av stupet mens vandrefalkene var innom en flott værbitt og krokete tørrgadd i ny og ne. Det desiderte høydepunktet var parringen vi fikk overvære i ei furu noe lengre unna og skrått under oss. Hunnen satt og skreik da hannen kom seilende inn ovenfra og gikk rett på sak. Jeg hadde på merkverdig vis klart å sette kamera i one shoot mode så jeg misset dessverre innflygingen til hannen før han besteg dama si. Men uansett og spektakulær og stor opplevelse.

Under følger et knippe bilder fra dagen, en stor takk til Børre som inviterte meg med og delte denne fantastiske muligheten med meg!

Haukugle, luremus og litt fra åteplassen...

Denne vinteren har haukugla opptrådd i store antall her i Sør Norge til glede for fugletittere og fotografer. Denne vakre ugla er ofte veldig  tillitsfull og slipper deg gjerne innpå få meter før den tar til vingene, problemet er bare det at den ser ut til å foretrekke å sitte i toppen av høyspentmaster, telefonstolper eller ei gran på 20  meter. Dette gir naturlig nok ikke så spennende bilder.



Typisk haukugle sitteplass, høyt i ei gran med lys bakgrunn og bratt fotovinkel.

Nok om det. Siste uke har minst 2 individer holdt seg på to forskjellige lokaliteter ikke så langt unna.
Har vært noen turer for å feste den til brikka. Første dagen hadde vi ganske bra utteling. Haukugla poserte i et tre med greit fotohold og vinkel, dog litt mye kvist.

Vi var tre stykker i lag og med oss et fiskesnøre og en sur sokk fylt med sand. At haukugla ofte slår etter døde mus som trekkes i snøre på bakken er jo en kjent sak og ofte benyttet for å få fluktbilder. I mangle av ekte mus ble altså luremus benyttet. Vi rigget oss opp, haukugla flyttet seg til et tre 150 meter unna. Vi hadde belaget oss på å flytte oss nærmere, men "luremusa" lå ute og et lite rykk var nok til at den kastet seg på vingene og gikk til angrep. For min del var jeg alt for uforberedt og det hele gikk så fort at fluktbildene uteble. Ugla angrep sokken både med nebb og klør men skjønte nok kjapt at sokken til Børre ikke egnet seg som uglemat.

På nyfanget "luremus".

Fokusert og konsentrert blikk.

Selv om de mest spektakulære bildene uteble er det jo morsomt å møte denne vakre ugla her i sør og noen greie portretter ble det jo.

Utover det er det fortsatt liv på åteplassen. Har hatt noen ettermiddagsøkter da det ser ut som haukene er mest aktive på kveldinga. De to siste helgene har jeg gått inn i teltet rundt kl 16-17 og voksenhauken har gjerne ankommet etter kl 19. Har lagt ut de siste fuglene jeg har hatt i fryseren og hauken foretrekker tydeligvis fugl fremfor det sure rådyret som ligger i snøen. Morsomt at hauken fortsatt er fast gjest selv om jeg nok ikke kommer til å fore noe særlig lengre nå. Under kommer noen bilder fra de siste øktene, neste år blir åteplassen flyttet 150 meter nordover for bedre lysforhold. Ei bu er snekret sammen og vil bli montert opp utover vår/forsommer. Ser frem til bedre komfort neste sesong.

Hauken på kaie i kveldinga.

Kaia ble røsket løs og hauken dro den med seg. Utrolig dårlig kvalitet på strips fra Europris.

Det gikk bedre da skjæra ble festet med ståltråd. Hauken satt og ribbet og spiste i 1,5 time.

Så fjøra fyker...

Avslutter med et par nøttekråker: